Brannvakttårn

I 1895 ble det etablert brannvaktstasjoner på Månseterkletten og på Rognvola i Stor-Elvdal i Hedmark. I åra som fulgte ble det reist vaktstuer eller vakttårn på mange høgdedrag i skogdistriktene. Vi har hatt i alt 96 slike skogbrannvaktstasjoner i Norge, og med ett unntak lå de alle i skogduistriktene på Østlandet. Stasjonene var utstyrt med kart og peileapparater. Ble ei røyksøyle observert fra to eller tre brannvaktstasjoner, kunne en ved krysspeiling lokalisere en antatt brann med stor nøyaktighet. Meldinger om branntilløp gikk ble formidlet mellom brannvaktstasjonene og brannvesenet ved hjelp av telefon.

Arkivmaterialet for brannvaktanlegget på Haukenesfjellet går tilbake til 1917. Et brev fra Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskap (som forkortes «Skogbrand») med spørsmål om stasjonen er stilet til Østfold Skogselskap, som da hadde adresse i Halden. Her spørres det om skogbrannvaktstasjonens beliggenhet, og fylkesskogmester Thorvald Grindstad opplyste at den lå 329 meter over havet, på Haukenesfjellet i Rømskog. Et udatert skjema i brevarkivet opplyser at Østfold Skogselskap bygde stasjonen i 1909. Stasjonen hadde utsikt mot Akershusbygdene i nord, mot Øymark i sør, mot Sverige i øst og mot Enebakk i vest. Før anlegget på Haukenesfjellet ble reist hadde Østfold allrede skogbrannvakthold fra Vedøfse i Aremark, Høyås i Asak og Linnekleppen på grensa mellom Aremark og Rakkestad. Godseieren Peter Martin Anker jr. (1868-1939) på Rød i Halden ivret sterkt for skogbrannsaken, både som privat storskogeier og som sentralt medlem av Østfold Skogselskap. Når det gjaldt Haukenesfjellet var det Østfold Skogselskap som sto for bygginga av anlegget. Det første anlegget her var ei lita hytte, reist på tømmerpilarer, cirka fire meter over bakken. Dette anlegget ble raskt tæret av tidens tann. I 1927 sendte Østfold Skogselskap en forespørsel til forsikringsselskapet Skogbrand, med spørsmål om selskapet var interessert i å bekoste ombygging av anlegget. Svarbrevet åpnet for en slik løsning. Dersom berørte skogeiere bidro med materialer, ville Skogbrand sørge for at det ble reist et nytt tårn. Selskapets standardmodell var cirka 10 meter høy, og bærekonstruksjonen besto av om lag 65 tømmerstokker. Nyanlegget ble reist av Anton Lillevold fra Furnes og arbeidslaget hans, som hadde spesialisert seg på denne typen bygningskonstruksjoner.

Også tårnet fra 1928 ble tæret av tidens tann. I et brev fra 1953 heter det at «… Som en tidligere har meddelt er det opført en ny vaktstasjon i Rømskog, idet det gamle tårn var råtnet. Tårnets siste år var krigsårene, og det var i de årene at forfallet tok fart og inventaret ble ødelagt av uvedkommende, som hadde brutt seg inn. »

Etter krigen hadde Østfold skogselskap ønsket seg et nytt tårn, fortrinnsvis bygd av jern og betong, som ble ansett for langt på veg vedlikeholdsfrie materialer. En slik konstruksjon ble imidlertid for kostbar. Derfor ble oppdraget gitt til en lokal byggmester som påtok seg å reise et tretårn for 9 550 kroner. Østfold Skogselskap bidro med 2 000 kroner, andre sponsorer bidro med 5 000 kroner, og forsikringsselskapet Skogbrand tok resten av regninga. Da nytårnet sto ferdig inngikk det i et brannvaktnettverk med Linnekleppen på grensa mellom Aremark og Rakkestad og Trollerudåsen i Spydeberg.

Fagmiljøet ved Norsk Skogmuseum bestemte seg - etter lange overveielser - for å reise en kopi av brannvakttårnet på Haukenesfjellet framfor å flytte originaltårnet (jfr. fanen "Opplysninger"). Museets tomteareal hadde ingen terrengformasjoner som på noen måte kunne gi publikum noen god illusjon av den landskapsmessige plasseringa originaltårnet hadde. Man valgte å bruke det eneste høydedraget museet disponerte, en sand- og grusrygg ved Glommas østre bredd, like nord for klokkergarden Fossum. I mangel av berg å forankre konstruksjonen i ble det støpt ei kraftig betongsåle. Man støpte også betongblokker i bakken for å kunne forankre barduner av jernvaier med henblikk på å sikre konstruksjonen i kraftig vind. Slike barduner hadde også originaltårnet i Rømskog.

Til kopien av bygningen som ble reist på Norsk Skogmuseum i 2006-2007 bidro sagbrukskonsernet Moelven med trelast, malingsprodusenten Jotun sponset malinga, og forsikringsselskapet Skogbrand sponset størstedelen av byggearbeidene (prosjektilskudd på 850 000 kroner). Grunnarbeidene ble utført av Auden Senderud AS, mens entreprenørselskapet Mesterbygg fra Hamar med en viss bistand fra museets driftsbetjent John Svendsberget (f. 1969) reiste tårnet etter utstillingsarkitekt Elisabet Løvolds (f. 1965) oppmålingstegninger. Man valgte å bruke limtre i bærende konstruksjoner istedet for rundtømmer. Dessuten fikk "museumstårnet" noe bredere trapp enn det opprinnelige tårnet, slik at det skulle bli bekvemt for publikum i grupper å ta seg opp og ned fra tårnet. For å hindre klatring og fallulykker ble "nytårnet" utstyrt med låsbar ytterdør i tårnfoten, og rekkverket på utsiktsbalkongen ble forblendet med pleksiglass, ei glatt flate som gjorde det umulig for barn å klatre opp og falle ned. Oppholdsrommet for tårnvakten ble innredet etter mønster fra et fotografi som ble tatt under en avisreportasje der den siste brannvakten på Haukenesfjellet, Daniel Sundsrud (1919-2000) var hovedperson. Brannvakttårnet på Norsk Skogmuseum ble innviet i samband med museets representantskapsmøte i mai 2007. Ved samme anledning ble det åpnet en utstilling om skogbrannvern i tårnfoten. Denne utstillingen har seinere stått åpen for publikum i sommerhalvåret. Den øvre delen av tårnet har bare vært åpen når museet har hatt ressurser til å stille vakt/omviser, noe man blant annet har lagt vekt på å ha under De nordiske jakt- og fiskedager hvert år.

Fotografering: October 31, 2025