Killibrua over Gudbrandsdalslågen i Dovre kommune i Oppland, fotografert under flom i slutten av mai 1963. Dette var ei bjelkebru av tre, der det lengste spennet, over den sentrale...

Den 22. juli 1970 fikk Killibrua dette oppslaget i avisa Dagningen:

«Killibrua livsnødvendig – men også livsfarlig.
Oppsitterne føler seg diskriminert.
Da vi i går gikk over Killibrua kjente vi formelig at den gynget. Vi så på plankene at de var nesten avslitt på to steder, de var fortært av bil- og traktorhjul. Da vi støttet den ene albuen på rekkverket, hørte vi en rar lyd i rekkverket og ut fra vår nysgjerrighet plasserte vi ytterligere noen få kiloponds albuetrykk noe som hadde til resultat at rekkverket gikk tvers av.
Slik fortoner en fersk situasjonsrapport fra Killibrua over Lågen noen få hundre meter sør for Skeivoll skole omtrent midtveis mellom Dovre og Dombås sentrum seg.
Killibrua er i sannhet miserabel, ja den er slik at oppsitterne i april i år, etter samråd med lensmannen kunngjorde med plakatoppslag at all ferdsel over den må foregå på egen risiko, 14 husstander, de fleste gårdsbruk, sogner til denne brua og har den som den eneste forbindelse med riksveien, med butikk og skole, med doktor og dyrlege. Sommerstid kan de riktignok komme fram til Ulekleivsbrua 2-3 km lenger nord under forutsetning av at Manninåa ikke er flomstor, noe den imidlertid har det for vane å være en lengre tid om våren. Sørover til Toftemobrua er det en slags vei, men ikke stort mer enn gangsti. Vinterstid går det i alminnelighet an å kjøre over Lågen-isen, men det skjer også rett som det er at isen gjør som sist vinter at den åpner seg og sørger for opptil et par fot med overvann og dermed hindrer ferdsel over veien.
PRIVAT BRU
Vi nevnte de 14 husstandene som bor på baksida, det er disse som eier Killibrua sammen med oppsitterne på solsida som er mer eller mindre avhengige av brua for å drive husdyra over til beitemarkene på baksida og for å frakte tømmer fra skogteiger på elvas vestbredd. Det er disse som har stått i avhengighetsforhold til brua som i fjerne tider har bygget den, og siden har etterkommerne reparert og vedlikeholdt den så godt de har kunnet.
Sist det ble foretatt en større reparasjon på den var for ca. 10 år da det ble støpt to nye brukar, lagt to nye ferder med bærebjelker inntil hver sin av de gamle bærebjelkene slik at det nå er dobbelt sett med djuplag under hver hjulbane, det ble lagt helt nytt brudekke av plank med kjørebaner oppå og man reparerte rekkverk og bærebukk. Alt dette arbeidet ble gjort av interessentene i brua uten et eneste øre i vederlag, og de kjørte tømmeret til bærebjelker med hest fra Dovreskogen bygdealmenning, blekket, snorslo og rødde stokkene med håndmakt. Alt i alt regner man med at 4-500 dagsverk ble nedlagt i dugnadsarbeid den gang. Noen av oppsitterne på baksida hadde over 20 dagsverk hver. En gammeldags trebru dekker imidlertid ikke de krav som det moderne samfunn setter med hensyn til trafikk og kjøredoninger. Nå er Killibrua på gravens rand igjen. Baksideboerne er så langt fra redde for å ta et tak, men nå har de sdagt at de ikke vil gjøre en slik hovedreparasjon selv en gang til med all den tapte arbeidsfortjeneste som en slik jobb fører med seg. 33 navnetrekk var skrevet under et brev som gikk til Dovre formannskap, og hvori det ble krevd at kommunen skulle overta brua, enten for å bygge helt ny eller for å foreta hovedreparasjon på den gamle. Formannskapets svar i form av en innstilling overfor kommunestyret lød slik: Dovre kommune finner ikke å kunne overta Killibrua. Så var det hengt på innstillingen en slags hilsen om at kommunen måtte få framlagt kostnadsoverslag m/v for å kunne ta standpunkt til en eventuell framtidig søknad om tilskudd til reparasjonsarbeidet. Motiveringen for denne innstillingen var at det ikke vil bli bruk for noe annet enn en gangbru når den lenge omtalte Baksideveien blir en realitet en gang i framtida, den Baksidevegen som Veivesenets folk i vår så vidt har rukket å bestemme seg så noenlunde for trasévalg. Formannskapsinnstillingen fikk flertall i kommunestyret og dermed var Killibrua like privat etter kommunestyremøtet som den var før.
SKUFFELSE I GRENDA.
Arne Flateng er en av dem som bor i denne grenda og som har sitt utkomme fra jordbruksdrifta. Han er dessuten en av Arbeiderpartiets representanter i Dovre kommunestyre og han var grendas talsmann da brusaken ble behandlet der. Flateng sier det slik: «Jeg og alle andre i grenda er dypt skuffet over formannskapets innstilling og kommunestyrets passive holdning i denne saken. Det hører ikke med til samfunnsmønsteret i året 1970 at private skal være nødt til å holde istand ei bru for å få levert og hentet det de trenger for å utnytte sitt levebrød. Folket i vår del av bygda har i alle år betalt sin kommuneskatt uten å få noe igjen for det når en sammenlikner med andre deler av bygda. Det virker som om at det er den som snakker høyest som oppnår noe hos de offentlige myndigheter. Når det prates om Baksidevegen, så er vi alle glad for at den skal komme, men vi har ikke altfor store illusjoner om at den kommer med det første. Når denne veien koples sammen med Killibruas forfatning i dag, så betrakter mange av oss dette som et forsøk på å gi oss en opiumssprøyte så vi tier stille en stund. Jeg hadde 19 dagsverk uten betaling sist vi reparerte brua, somme hadde flere, og ingen av oss har råd til den slags arbeid en gang til. Offentligheten bruker brua, tenk bare på den store strømmen av bilturister som hvert år reiser over på baksida her for å slå eller for å fiske, og da for jammen offentligheten sørge for vedlikeholdet av den også. Jeg våger ikke å tenke på hvordan det skal bli her i grenda om situasjonen blir slik at vi i det hele tatt ikke kommer over brua om våren når vi på grunn av flom i sideelver er avskåret fra å komme hverken nordover eller sørover, for det kan jo bli øyeblikkelig bruk for legehjelp og brannvesenbistand her som alle andre steder.»
SENTRENE FAVORISERES.
Tor Wigenstad er også en av bøndene på Baksida. Han har også et bestemt inntrykk av at det er meget vanskelig for folk i Skeievollkretsen å få gjennom sine ønsker overfor kommunen. «Sentrene blir favorisert på en måte som er rett og slett diskriminerende. Jeg kan ikke forstå annet enn at det måtte gå an å få arbeidet med brua utført som sysselsettingsarbeid i kommunal regi, for da ville en ny Killibru bli relativt billig for Dovre kommune.»
NOE MÅ GJØRES
Når det er stri vind må foreldrene følge skolebarna over brua. Det i seg selv skulle etter vanlig sunn fornuft tilsi at noe må gjøres straks. Rekkverket er så råttent at det ikke utøver sin misjon lenger, enkelte brukar har tatt til å sprekke, de eldste bærebjelkene er fra 1908, putene som bærebjelkene hviler på er enda eldre. Slike tilstander er aldeles som å rope på ungdommen og si at de må flytte ut til bekvemmere steder. Gustav Byhre sa i Dovre kommunestyre i forbindelse med Killubrusakens behandling: «Jeg kan ikke forstå annet enn at det er god utbyggingspolitikk å legge forholdene til rette at folk ikke flytter ut slik at vi på den måten mister arbeidsplasser.» Den gode ysteribestyrer har sikkert rett i det.»

Killibrua fikk seg ytterligere en trøkk under flommen i 1973, og etter dette ble den stengt. Først i 1989 ble det bygd ny bru – ei 54 meter lang og 4 meter bred betongbru med bæreevne på 10 tonn.

Collapse text