Kunstløype: langs Brattørapromenaden og kanalen

Forventning forestiller en ennå ikke avduket skulptur, plassert på en ærverdig utseende granitt-sokkel i offisiell stil. Den hvite abstrakte formen ovenpå sokkelen ligner et sirlig drapert hvitt klede, og gir inntrykk av at det store avsløringsøyeblikket snart inntreffer. Dette vil dog aldri skje. Kledet er laget av rustfritt stål med bomullsstoff-effekt i den hvitmalte overflaten. Formen ser lett og luftig ut, og gir et realistisk inntrykk av at kledet kan trekkes av når som helst, at det er en annen skulptur under duken.

Plasseringen er ikke tilfeldig. Dahl fikk som Trondheims første stadsingeniør en meget stor betydning for byens tekniske utvikling. Han skaffet byen et moderne vannverk, fikk bygget Gamle bybro og anla parkområdene i Småbergan. Men først og fremst huskes han for sitt arbeid med havneanleggene på Brattøra. Monumentet er utført av Stinius Fredriksen etter en konkurranse. Avdukingen fant sted under Olavsjubileet i 1930, et jubileum som markerte at det var 900 år siden Slaget på Stiklestad.

Kunstverket består av en utforming av allmenningen i Jomfrugata. Utforming av plassen som steinlegging / mønster i markbelegg, samt formede steiner og sittebenker i tre plassert i rommet, og smijernsarbeider og dører på trafostasjon.

Plassen er nøkternt og åpent utformet, med tre klart definerte nivåer som leder fra byrommet ned mot kanalen. Den steinlagte hovedplassen er lagt i et mønster som har tatt igjen detaljer fra et arkeologisk middelalderfunn i byens sentrum. Dette gir plassen et historisk sus. Nå kan vi ta i bruk denne allmenningen der folk før i tiden pleide å komme sjøveien og trekke opp båtene, fremby varene sine og komme i prat med byfolket. Her får byen tilbake en nærmere kontakt med vannet. Kunstneren har lagt stor vekt på den håndverksmessige utførelsen, og har hentet spesialhåndverkere langveis fra for å forme steinen på stedet. Smijernsarbeidene er også et slikt håndverksprodukt.

Nils Aas` skulptur “Den siste viking” ruver i Ravnkloa. På en høy sokkel står den magre og høyreiste figuren, med kraftige støvler og en grovhugget garnformasjon i hendene, som har glidd godt nedover på sokkelen. Dette siste er liksom med på å forankre figurens tyngde ytterligere. På en plankett i øyenhøyden kan en på norsk og engelsk lese en kort handlingsreferat fra romanen Den siste viking (1921) av den Orkdals-fødte forfatteren Johan Boyer (1872-1959). Den handler om tøffe kår mot slutten av 1800-tallet: fiskere i bitende kulde og åpne båter på lofotfiske.

Ravnkloas allmenning har eksistert helt siden 1600-tallet og fisketorget kom sent på 1800-tallet. Foruten handel og fiskebåter har Ravnkloa også fungert som ombordstigningsplass for båten ut til Munkholmen og mobile isbarer i sommersesongen. Men Nils Aas` skulptur står der som en påminnelse om den aktivitet og næring som har preget dette steder i århundrer. Den er blant Trondheims største frittstående figurative skulpturer, og det gir en mektig følelse å stå ved foten av den. Slik hedrer kanskje Aas også fiskeren som figur, som helt sentral aktør i regionen, hevet over den kjente allmenningen, som en modig konge på sokkel.

Skulpturen, ofte kalt Falkberget-monumentet, viser romanfiguren An-Margritt fra rørosforfatteren Johan Falkbergets romansyklus Nattens brød.

An-Magritt virket som arbeider i gruvebyen Røros. Sammen med oksen fraktet hun malm fra gruvene og ned til smeltehyttene ved Gaula. Den transporten vi finner i Falkbergets diktning om An-Magritt, harmonerer godt med plasseringen ved Ilen kirke mot Skansen, der Nidaros´ grense i vest og byens eneste byport lå. Nettopp her passerte transportåren, blant annet fra Røros, inn til Nidaros som Trondheim den gang het. Skulpturen er slik å anse både som en hyllest til en av regionens fremste diktere, og som en historisk påminnelse om området den er plassert i.

Den yndige bronsepiken har sittet ved de gamle skansenvollene siden 17.mai 1964 da hun ble avduket som gave til Trondheim by av direktør Egil Alnæs i A/S Ila Jern i anledning bedriftens 25-års jubileum. Navnet Ilapiken festet seg raskt, men også Skansenpiken har vært brukt som navn på skulpturen. Etter en omlegging av Skansenparken i 1982 fikk Ilapiken sin nåværende plassering i Kongens gate, omkranset av busker og blomsterbed.

Arne Durbans skulpturer kjennetegnes av en naturalistisk stil som gjengir naturen på en nærmest fotografisk måte. "Ilapiken" er et godt eksempel på dette, med sin klassiske form og enkle montering på lav sokkel. Piken sitter med beina krøllet under seg og blikket vendt ned mot foten. Durbans formspråk er behersket og uten dramatikk, preget av en avdempet og sammenhengende rytme.

Midt i kaiområdet står svenske Jacob Dahlgrens arbeid “The World as Site and Subject”. Blant lyktestolper, gjerder og benker er det reist noen stenger i rustfritt stål - de ligner stolpene til trafikkskilt.

Tittelen på installasjonen på Brattørkaia benevner verden som både som et sted, en plass, en plassering og som et subjekt. Og hvor er den plassert? Midt mellom byens moderne arkitektur i sør og den mektige fjorden i nord. Installasjonen står i en mellom posisjon, midt mellom kultur og natur. Det er vanskelig å oppfatte som en egen, sluttet størrelse ettersom den uavlatelig speiler omverdenen

Ståle Sørensens «undervannsbåt» ser ut til å være klar til sjøsetting og avgang. Det er også bare å ta plass i «The Yellow Submarine», som har en ytre formglede og en indre, engasjerende kreativitet. Den over fire meter høye skulpturen minner kanskje helst om et moderne maritimt forskningsfartøy, og her kan publikum stige inn og selv «forske» på lyder fra fjorden, havna og byen innenfor. Lyden fanges opp gjennom «periskoper» på taket, og det blir en spennende lek å finne ut av hva Trondheimsfjorden har å si. Jo mer det blåser, dess sterkere blir lyden på innsiden.

Havets egen lyd, fra det stille hviskende til det heftig stormende, er tema i Ole Roséns og Mari Røysambs felles arbeid, den surrealistiske skulpturen «Konkylie». I konkylien – havskjellet – har mennesket alltid lyttet etter havets hemmelighet, og fra gammelt av er konkylien betraktet som et poetisk symbol på forholdet mellom mennesket og havet. Som naturlig estetisk objekt er konkylien beundret og skattet, og mange slike er brakt hjem fra fjerne sjøreiser, også til havna i Trondheim. Og enhver som har fått en konkylie i gave, har satt den til øret og hørt havet bruse. I den store figurative bronseskulpturen skjer i tillegg det motsatte; konkylien har fått sitt eget øre til å høre hva mennesket sier.

Installasjonen består av tre vindturbiner som genererer strøm til eget lys og to lydkomposisjoner som spiller hver soloppgang og solnedgang.

Kunstneren skriver: "På et sted som Trondheim spiller lyset en viktig rolle i hverdagslivet. Den geografiske plasseringen gir stedet lange perioder med mørke på vinteren og lange perioder med sol på sommeren. IsoSphere relaterer til solens syklus, og følger årstidenes skiftninger og markerer tidsforskyvningene for døgnets lyse timer gjennom året."