Mellom sylting, underholdning og salig død.

Hvis vi tar en titt på Hans Nissens testament av 1787, femte post, kan vi lese følgende:

Min bogsamling, ingen derfra undtagen, Globuser og Karter, forærer jeg Kiøbmand Asmus Jacobsen Møller og efter hans Død skal de tilhøre hans søn Christian Møller in Natura, og aldeles ei ved Auktion eller paa anden Maade bortsælges for den sidst benævnte.

Det er altså kjøpmann Møller som overtar boksamlingen til Hans Nissen i 1807, og det er hans sønn Christian som overtar samlingen etter at han dør i november 1837. Men samlingen forblir ikke lenge i hans sønns eie. Året etterpå dør også overlærer Christian Asmus Møller, og slik som det er beskrevet i loklahistoriker og kjøpmann Christian Thaulows Personalhistorie for Trondhjems by og omegn fra 1919:

(Han) Forblev ugift, deltog ligesom selvskreven i Byens Selskaber, hvor han ofte maate være Skive for folks Vittigheder.

Christian deltok absolutt i både det ene og andre selskap, og han var også beskrevet som en iherdig og dreven kassedirektør i Harmonien. Av betydning for oss var det at han også var medlem og sekretær i det Vitenskapelige Selskab fra 1816 til 1825. Sannsynligvis er det herifra bøkene har havnet i Gunnerus bibliotekets samling. Hvilke bøker dette gjelder, og hvordan det allikevel har havnet bøker som har tilhørt Hans Nissen tilbake i Hans Nissen-gårdens samling etter hans død i 1807, er et spørsmål som krever ytterligere forskning.

Hvordan flere bøker som har tilhørt Hans Nissen, og ikke minst de senere beboerne, har havnet i samlingen vår, er dermed et mysterium. Har de alltid vært i Hans Nissen-gården, eller ble de kjøpt opp av de som var igjen i gården etter Nissens død? Har eieren av boksamlingen brutt testamentets ønsker og solgt dem allikevel? Hvem vet.

De fleste av bøkene som er i Sverresborg Trøndelag Folkemuseums eie, stammer fra 1800-tallet, og de er nokså likt fordelt i sjangrene religiøse skrifter, skjønnlitteratur og praktiske håndbøker. Dette virker som en naturlig utvikling i hele Norge blant den lesende offentligheten, slik litteraturforsker Willy Dahl har vist i blant annet sin fabelaktige studie av populærlitteraturen Dårlig lesning under parafinlampen.. fra 1973. Dahl viser at spredningen av det man kan kalle folkelesning som fenomen oppstår fra midten av 1800-tallet. Hos Dahl ligger fortjenesten for denne utviklingen i ulike faktorer, men først og fremst den industrialiserte arbeidstiden og fritiden, tilgjengeligheten av belysning og styrkingen av skolevesenet.

Men i dag skal vi fokusere mer på 1700-tallet, en tid da den gjengse nordmanns bibliotek besto av få bøker, og mest av religiøs karakter. Allikevel fantes det enorm variasjon mellom byborgere og bønder, ikke minst ulike økonomiske sjikter. I tillegg kan vi se gjennom tidsskrift som Trondheimske samlinger fra midten av 1700-tallet, at behovet for å belære ulike typer lesere om effekten av romanen som moralsk degenererende, ikke kun var siktet mot priviligerte byborgere.

Utvalget av bøker i denne artikkelen er først og fremst valgt for å vise ulike sider av hverdagssamfunnet på 1700- og 1800-tallet, og hva det kan fortelle oss om samtidens syn på bøker, både som underholdning og som praktisk nytteverdi.

Koge, bage og sylte-bog, innrettet Herskaber og fornemme familier.. fra 1772 er en ganske tykk bok. Den inneholder 762 oppskrifter, inndelt i "avdelinger" og i egne "regler". Boken har uten tvil vært i bruk i Hans Nissen-gården; på førstesiden ser man signaturen til Hans Nissen og Maren Næbell (1770-1845). Signaturen til Maren kan ikke være fra bokens utgivelsesår, da hun var to år gammel. Senere ble hun pleiepike i Hans Nissen-gården, for å ta vare på den syke husfruen Maren Nissen i årene før hun døde i 1787. Hans Nissens signatur kan godt stamme fra 1772, men signaturen til Maren er nok nedtegnet etter hun har overtatt arbeidet på kjøkkenet, eller at det er fra tiden hun var husfrue i Hans Nissen-gården etter ekteparet Nissen var døde — dette vet vi ikke. Takket være signaturen får vi et historisk bevis på både hva slags mat som har blitt laget og oppskriftene som har vært i bruk i Hans Nissen-gården.

På 1700-tallet var det franske kjøkken toneangivende i det borgerlige hjem. Slik som den danske historikeren Else-Marie Boyhus skriver, var nyvinninger som kom med dette en utbredt lære om at man skulle bryte med det gamle, først og fremst for å intensivere råvarenes egen smak. Smakselementene skulle ikke lenger kontrastere, men «foldes ind i hinanden», og det søte ble helt skilt ut fra det salte kjøkkenet. (Boyhus, 2012). Fyldige sauser og kjøtt som ble utnyttet i matrettene på forskjellige måter sto sentralt i det franske kjøkken, og dette ser man overalt i denne oppskriftsboken. Å lage sjy og kjøttsuppe, for så å bruke det som smaksrik tilsetning i ulike retter, er et godt eksempel på hvordan håndtering og servering av mat endret seg helt grunnleggende. Mange av disse impulsene kom innom Danmark fra Tyskland, og i vårt tilfelle hele veien opp til et lite rødt hus i Sandgata.

Her er det ikke bare tips og triks, men litt av hvert. Boka er delt inn i 10 avdelinger:

1. Om forberedelsesregler
2. Om have-vekster
3. Om supper
4. Om alle slags vildt og tamt kjøtt
5. om fiske
6. Stege
7. Om posteier
8. Om tærter og bagværk
9. Om mælk og ægg
10. Om confiturer (fylte frukter)

Her kan vi gjengi et eksempel på hvordan å lage surkål på 1700-tallet. Slik det vil ha blitt laget på autentisk vis i Hans Nissen-gården av Maren Næbell.

Af kaalen maae man først udtage de tykke stængler eller stokke, og siden skiere den gandske fiin; og dersom man skal have den færdig i en hast, saa koger man den skaarne kaal først i Vand og lidet Salt til den bliver mør; men man maae sette den til Fyrs i kogende vand. Naar den har nok, trykker man Vandet reent fra den, og skuver den san vel med et godt Stykke udvasket Smør, lidet meel, viin-æddike og Kommen (Karve, forf.anm.), og om det behøves, lidet Salt, at den bliver feed og delicat, saa er den for saa vidt ret og ligeledes god. Men den bliver best, naar man lavder den saaledes, nemlig: Naar kaalen paa anviist maade er først skaaren fiin, saa mænger man strax lidet Salt og Kommen deriblant, og kommer den tilligemed et got stykke udvasket smør i et kar, dekker det vel til, og laver den saa svedse i sin egen Soes over maadelige Gløder, indtil den faaer nok, men man maae undertiden røre derudi. Tilsidst naar den har nok, kommer man fuldkommen saa meget Smør derudi, som behøves, lidet meel, aat det ikke bliver vandigt, og desuden og lidet Viin-eddike, og lader den dermed stuve gandske fort, saa skal kaalen være ret god.

Denne boken er det ikke så mye å si om; det er mer å si om dens "forgjenger", nemlig røverromanen Rinaldo Rinaldini, eller dens fulle tittel: Rinaldo Rinaldini der Räuberhauptmann – Eine romantische Geschichte des achtzehnten Jahrhunderts. Hvordan kan dette ha seg?

Tittelsiden på vår bok leser på tysk: Orlando Orlandino, den vidunderlige eventyreren, av forfatteren av Rinaldini, første del, Rudolfstadt, utgiver og 1802. Dette er altså oppfølgeren til Rinaldini, av den samme forfatteren, Christian August Vulpius (1762–1827). Boka vi har i samlingen vår må knyttes til den enorme suksessen Vulpius opplevde i hele Europa, etter at han gav ut røverromanen Rinaldo Rinaldini i 1798.

Boken er basert på den italienske tyven Angelo Duca (1734–1784), som ble hengt i 1784, og som på kort tid ble en folkehelt i det sørvestlige Italia. Rinaldini, slik som Duca, handler på en nokså moralsk måte i møte med bønder, og har kun et nogenlunde anstrengt forhold til lovbrudd.

Rinaldo Rinaldini og dens autentiske oppfølger Orlando Orlandino – fordi det nemlig var opptil flere forfattere som utga falske oppfølgere for å tjene penger på Vulpius’ suksess, her finner vi blant annet oppfølgeren som omhandler røverheltens glemte elskede – er røverromaner i sann betydning, som på slutten av 1700-tallet og tidlig 1800-tallet fikk enormt gjennomslag i Tyskland. I 1782 hadde den 23 år gamle doktoren Friedrich Schiller blitt en sensasjon nærmest over natten, med hans skuespilldebut Die Räuber, som hadde premiere i Mannheim. Flere litteraturvitere har kalt Schillers skuespill viktig for utviklingen av melodramaet på den europeiske teaterscenen, altså skuespill og kunst som i enormt emosjonelt opprør mot det man oppfattet som rasjonalismen og opplysningsfilosofiens hinder for menneskets individualitet, evne og vilje. Romantikken, med andre ord, eller en tidlig versjon av den. I alle fall var røvere og den typen historier populære i Tyskland og rundt omkring i Europa på denne tiden.

Den engelske historikeren Eric Hobsbawm diskuterte i sin bok om banditter og røvere fra 1959 hvorfor dette var så populært som fortelling over hele Europa, helt fra middelalderen, med blant annet fortellingen om Robin Hood. I Norge på 1800-tallet kan vi dra frem eksempler som romantiseringen av Gjest Baardsen og Ole Høiland, som typiske for samme trend. Hobsbawm mener at i samfunn der det finnes liten mulighet for motstand, så er denne typen populær mytologisering av forbrytere, slik han selv sier:

Social banditry, a universal and virtually unchanging phenomenon, is little more than an endemic peasant protest against oppression and poverty: a cry for vengeance on the rich and the oppressors, a vague dream of some curb upon them, a righting of individual wrongs.

Slik den amerikanske forskningsbibliotekaren og forfatteren Jess Nevins skriver på sin entusiastiske blogg om gammel underholdningslitteratur, mangler ikke boken heller tematiske ambisjoner. Den er stappet full av alt leserne i samtiden syntes var spennende og skremmende. I dette sammensuriet av intriger finner vi også et tidlig eksempel på et konspirasjonsplot i fiktiv drakt. Hemmelige samfunn og konspirasjon var uendelig spennende og mystisk på denne tiden i Europa. De fleste av de hemmelige samfunn som gjennomsyrer populærkulturen – Illuminati og Frimurerordenen – ble dannet på 1600- og 1700-tallet, og fascinasjonen var stor for hvordan disse samfunnene styrte eller var håndlangere for samfunnets styrende elite.

En av karakterene som prøver å rekruttere Rinaldini til noe slikt "grums", er en trollmann som leder «De svarte dommerne». Trollmannen har sett seg lei av tyrannisk styresmakt, og avfinner seg med at han og hans kompanjonger i det hemmelige samfunnet må ordne opp selv. Trollmannen kaller seg selv en «sann teosofist», kan se inn i fremtiden, har avslørt "de gamle egypternes hellige vitenskap", og virker som en rosenkorsianer – litt av en fyr med andre ord. Rinaldo avslår, men trollmannen og hans gjeng opptrer igjen senere i boka når de forsøker å styrte den korsiske styresmakten.

Boka avslutter med at vår djerve og modige helt begår selvmord, en handling som også kan sies å inngå i romantikkens ideal, gjennom å vise at mennesket bestemmer over seg selv og sin egen vilje. Dermed blir selvmordet til Rinaldini, og hele hans liv og virke, et opprør mot styresmakten. Til tross for selvmordet ble presset på Vulpius såpass stort om å skrive en oppfølger, at han i oppfølgeren gledelig kunne fortelle leserne at Rinaldini kun var «tilsynelatende død» (Nevins, 2022).

Vulpius sine røverromaner var skrevet for å være spennende og dristig lesning. Slikt får man inntrykk av fra første side, der han på tittelbladet omtaler boken sin som en "Romantisches Geschichte" – romantisk historie. Å bruke ordet «romantisk» på denne måten var på midten av 1700-tallet sett på som et belastet sjangeruttrykk. Kanskje var det derfor Vulpius brukte ordet «historie» i stedet for «fortelling», da historie som sjanger inneholdt mye mer aktelse innad i dannede litterærekretser (Egeland, 2021).

Begrepet «roman» kommer fra det franske uttrykket for «romanser», et tidlig begrep for å beskrive melodramatiske fortellinger ment, ofte, for et stort marked. Slik litteraturprofessor Marianne Egeland har vist i sin artikkel om Peter Fredrik Suhm og Fredrik Sneedorf, to adelige medlemmer av intelligentsian i Danmark/Norge, var omtalen av romanen som sjangerbeskrivelse nærmest utelukkende negativ. Det er bedre å lese romaner enn ingenting, bedyrer Suhm, men han fastslår at «Romaner neppe i en stræng mening kan henføres til gode Bøger» (Egeland, 2021:11). Romaner forførte de unge med dårlig moral, og bidro ikke til dannelse, selv om stilen var «deylig» – les: tiltrekkende – så advarer Suhm om at: «Jo sødere Gift, jo farligere». På 1700-tallet var det kort og godt få forfattere, til og med etablerte forfattere av det man i ettertiden har kalt romaner, som ville assosiere verket sitt med dette begrepet.

Vulpius sin fortelling må sies å inneha flere av sjangertrekkene som Suhm, Sneedorf og andre av samtidens intellektuelle mislikte. Den er melodramatisk og sentimental; det er ikke måte på hvor emosjonelt ladet budskapet til karakterene er. Det er mørke og stormfulle netter, hysteriske utbrudd, fiender og venner i forkledning, og fallemmer som dukker opp ut av ingenting. Det mest spennende som Vulpius forsøker med sin hovedkarakter, er i hans forsøk på å være filosofisk og komplisert. Rinaldini er mer interessert i å synes synd på sin egen skjebne og elske sin uavhengighet, enn å søke hjelp hos andre for å lette byrden av sine synder.

Vi slipper ikke Orlando Orlandini helt ennå. Selv om å romantisere kriminelle har vært ganske vanlig gjennom tidene, har det vært nok av mennesker som har ytra bekymring over hvilken innvirkning en slik romantikk kan ha. Vi er jo tross alt ikke helt fremmed for en slik tanke i dag heller; det må vi være ærlige om, at man aldri slutter å bekymre seg for hva de unge driver med. Den russiske dikteren Jevgenij Baratinskij (1800–1844) var samtidig med Russlands største poet Aleksandr Pusjkin, og skrev om hvordan Rinaldo Rinaldini ledet ham, som gutt, til å begå tyveri. Når han og vennene hans hadde råd til bøker, dro de til det han kalte en «skitten sjappe».

Å, for noen bøker! Glorioso, Rinaldo Rinaldini, røvere i alle tenkelige skoger og fangehull! Og jeg, til min egen ulykke, var en av de mest ivrige leserne. Bøkene jeg har nevnt (…) vekket fantasien min; røvernes liv virket for meg det mest misunnelsesverdige i hele verden.

Prestefruen på Vang, Hanna Winsnes (1789–1872), som var en av Norges mestselgende forfattere på midten av 1800-tallet, hadde sine egne betraktninger om hva slags ulykke denne typen romantikk og forlystelse kunne lede til. I hennes novelle Det første skridt fra 1844 går det riktig ille med en jente av reisende slekt. Slik litteraturforskeren Jorunn Hareide skriver i sine kritiske betraktninger over Winsnes’ forfatterskap:

Hun blir riktignok oppdratt på en prestegård, men forleser seg på umoralske, lettsindige romaner. Hadde hun vært så heldig å lese den slags litteratur som nå skrives av så mange ypperlige engelske forfattere, bøker som er «lige meget skikket til at berige Forstanden som til at forædre følelsen», kunne livet tatt en annen retning, mener fortelleren. Men i prestegården fantes bare et par av August Lafontaines «mest følsomme fortellinger», og det som verre var, røverromanene Rinaldo Rinaldini og Mazarino den store Røver. Taterpiken fikk helt forvirrede forestillinger om hva som var rett og galt. Hun havnet snart på ville veier og dro med seg kjæresten på forbryterbanen, slik at han begikk et postran og drepte postmannen, for deretter å ta livet av seg. Taterpiken selv ble drept av en sjalu tater. For de som oppfører seg ordentlig, går det imidlertid bra.

Med tanke på at vi ikke kjenner til noen skandaløse hendelser helt på linje med dette fra Hans Nissen-gården, kan vi kanskje konkludere med at verden som ble formidlet innad i boken til Vulpius, heldigvis forble der.

Denne boka, som heter Anvisning til at kunde Döe salig og frimodig, er fra 1758 og har Hans Nissens signatur inni seg. I 1758 var Hans Nissen 31 år gammel, så det er lov å håpe at han fikk tak i den litt senere. At en 31-åring går til innkjøp av en slags bruksanvisning i hvordan å dø i lystig moralsk lag, kan fortelle oss enten veldig mye om tiden Hans levde i, eller om hans egne utfordringer stående overfor døden som fremtidig skjebne.

Det er ikke så altfor mye å si om denne boken. Det er en ganske tung bok med religiøst innhold; ikke til forkleinelse for religiøse bøker, men det er ikke akkurat en bruksanvisning, som jeg kanskje litt for tabloid reklamerte for. Den er skrevet av den danske teologen Otto Bang, som var teolog ved Universitetet i København. Den må leses på sine egne vilkår: som svært omstendelig teologisk lesestoff som stiller store krav til leserens kjennskap til samtidens og historiens teologiske skismer og diskusjoner.

Slik som Lise Byberg har påpekt, var det meste av tekstene og bøkene i et «vanlig» norsk hushold på 1600- og 1700-tallet av religiøst innhold. Ikke nødvendigvis bare bibelen, men også slike betraktningsbøker – altså lengre utgreiinger med rot i bibelen og andre tekster som diskuterte forskjellige spørsmål som opptok folk i tiden. I dette tilfellet er jo problemstillingen som boken svarer på: Hvordan kan man dø salig og frimodig? Svaret kommer fra Bang allerede på første side:

Kiernen, Sielen og hjertet af den alleene saliggiørende troe, er en sand Tillid og fortrøstning paa Christi vor forløseres fortienest, og paa hans Blod, Sunder og saar, kors, Marter (Martyrdom, forf.anm) og død; og just denne Tillid og Fortrøstning er hovedstykket i den konst at døe salig; altsaa har intet Menniske ikke allene i det nye Testamente, men endog fra Verdens begyndelse af kundet døe salig, uden aleene ved Christum, og ved hans bitre og blodige fortieneste og i Troen til Christum

Her kommer vi altså inn på et av hovedelementene i den protestantiske kirken, nemlig doktrinen fra Luther: Sola Fide, «Troen alene». Det er altså først og fremst troen på Jesus Kristus, og hva Jesus Kristus har betydd for menneskeheten gjennom hans korsfestelse, som er bærebjelken i å kunne dø salig og frimodig. Forfatteren av teksten går så videre til å beskrive hvordan kirken og dens ulike tenkere rundt om i Europa, fra middelalderen til samtiden, har diskutert et slikt spørsmål om hvordan man kan dø salig og frimodig. Selv ved det forfatteren kaller for «under det mørke pavedom», og et annet sted for «det stokblinde pavedom», var man inne på noe, selv om for leseren Hans Nissen det så ut til at Otto Bang og den lutherske kirken i Danmark/Norge hadde funnet en bedre løsning på det store spørsmålet.

På denne måten, og slik vi har sett eksempler på gjennom denne artikkelen, kunne bøker gi sine lesere på 1700- og 1800-tallet mye forskjellig – alt fra sylting til underholdning og en salig død.

Adresseavisen (14.12.1915).

Bang, O. (1758). Anvisning til at kunde døe salig og frimodig, forestillet i gudelige betragtninger, samlede af Lutheri, og andre Lutherske læreres skrifter, dertil ere førende exempler af døende, som salig og frimodig ere hensovede i vor blodige og korsfæstede forsonere Jesu. Andreas Hartvig Godiche, København.

Boyhus, E.M. (2012). Kogekunst og kogebøger – nogle eksempler fra 1800-tallets første halvdel. Landbohistorisk Tidsskrift 2012:1.

Byberg, L. (2011). I bondens hyller. En 1700-tallsbonde og hans bøker. Heimen, 48(1).

Christiansen, P. (2007). Pengene lenge leve! : Hans Nissen og Hustrues Stiftelse 200 år. Hans Nissen og Hustrues Stiftelse, Trondheim.

Dahl, W. (1973). "Dårlig" lesning under parafinlampen – Studier over kjøkkenromaner og populær-litteratur som litteraturhistorien har oversett. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Egeland, M. (2021). De fleste Romaners Læsning er skadelig. Suhm, Sneedorff og romanen. Edda, 108(1), 8–21.

Hareide, J. (2023). [Forord] I H. Winsnes, Grevens Datter (tekstkritisk utgave). Bokselskapet.

Hobsbawn, E. (1959). Primitive Rebels: Studies in archaic forms of social movement in the 19th and 20th centuries. Manchester University Press, Manchester.

Nevins, Jess blogg (2022). The Encyclopedia of Fantastic Victoriana. Essayer: Rinaldo Rinaldini, The Bandit Chief (1799–1801) og The Räuberroman.

Looft, M. (1772). Den kongelige danske og i henseende til alle Slags maader fuldstændige Koge=, bage= og sylte=bog, eller syv hundrede og ti anvissnings=Regler indrettet for hershaber og fornemme familier, saavelsom for alle og enhver især, hvorefter der kan tillaves aavel kostbare, som ordinaire Retter, saaog hvorledes endeel have=Frugter skal tørres og indfyltes, samt 52 Regler om confiturer. Alt efter mange aars egen Erfaring oprigtig og uden al Interesse lagt for Dagen af Marcus Looft, mester=kok i Ibehoe. København.

Thaulow, C. (1919). Personalhistorie for Trondhjems by og omegn i et tidsrum af circa 1 1/2 aarhundrede (omfattende ca. 1300 Personer) : afsluttet omkring 1876. Holbæk Eriksen, Trondhjem.

Vulpius, C.A? (1802). Orlando Orlandino des wunderbare abenteurer. Langbein und Klüger, Rudolfstadt.